Om Storofsen i 1789.

I 1989 var det nøyaktig 200 år siden «Storofsen», den verste flomkatastrofen i nyere norsk historie fant sted. Det hele begynte med et veritabelt skybrudd på Østlandet tirsdag 21. juli, et skybrudd som bare fortsatte i intensitet, og som etter et døgn også rammet de sydligste bygdene i Sør-Trøndelag. Det hele var over fredag 24. juli, og da var nærmere 750 gårder på Østlandet og over 200 gårder nordafjells helt eller delvis ødelagt på grunn av store flom- eller skredskader. 

For å forklare bakgrunnen for den store naturkatastrofen må en se på den klimaforandringen som over tid hadde funnet sted i fjellbygdene på Østlandet og i Trøndelag, og samtidig de spesielle værforholdene våren og sommeren 1789. Perioden 1550-1770 er ofte betegnet som «den lille istid». Lange vintre og kalde somre gjorde at breene i høyfjellet vokste sterkt, bl.a. ble gården Nigard i Jostedalen «spist» av en brearm i 1743. På 1770-tallet ble værlaget noe bedre, men 1787 og 1788 var ekstremt kalde år med svært liten snøsmelting i de høyereliggende strøk. På forsommeren 1789 var det derfor store snø- og ismasser som lå i høyfje1let og ventet på sin «forløsning». Våren det året var svært varm, og en uvanlig høy luftfuktighet førte til liten fordamping av snøen på bakken.  

To døgns sammenhengende skybrudd førte naturligvis til store skader i fjellbygda. Høsten 1788 hadde vært svært nedbørsfattig og ekstremt kald, og det dannet seg et meget tykt telelag i barfrosten. Da styrtregnet satte inn om kvelden den 21. juli, var det fremdeles tele i jordlaget oppetter fjellsidene, og etter hvert som morene- og leirjorda ble tung og vasstrukken, begynte den å gli på telelaget, og etter hvert ble der utløst skred etter skred. Her må en huske på at skoggrensa den gang gikk langt lavere enn nå, minst et par hundre meter, og dermed hadde ikke de gjennombløte jordmassene noe hold i trerøtter.  

Fra Loslia og nordover til Almannberget gikk det flere jordskred, bl.a. oppe i Hevleslia, og Mons Hevle som befant seg oppe i lia og hogg ved, var nær blitt tatt av jordmassene. Men selve storskredet under «Ofsen» ble utløst lengst syd i Almannberget. På sin ferd ned mot Mjøagårdene delte det seg og gikk på begge sider av husa på Nordmjøen. Folket på gården løp nordover til en haug da de så skredet komme, og herifra kunne de med lettelse betrakte at alle husa berget. Den største delen av skredet gikk på sydsida av gården, og alle fire Mjøa­gårdene fikk svære skader på jorda si. At leire, stein og grus fløt helt ned til gårdene ved Ålma, sier vel sitt om størrelsen på skredet. Eierne av Nedre Oppistu og Nestu Mjøen som begge hadde jordstykker helt nede på Ånstan, kunne bare konstatere at disse var «rent ud­brut eller raineret og forvandlet til en Steen­haab». Ingen av husa ble ødelagt på de fire Mjøagårdene, men derimot mistet tre av oppsitterne verdifulle dyr. Gullic Jonsen på Nestu mistet «2 dyre Heste», Halvor Jenssen på Nord­mjøen ei hoppe og ei ku, mens Knud Pedersen på øvre Oppistu fant to kyr så hardt skadet at de måtte avlives.  

Takseringsforretningen i 1790

De store ras- og flomskadene som helt eller delvis ødela flere gårder i Oppdal, førte til at det ble svært vanskelig for bøndene å klare si­ne økonomiske forpliktelser overfor det offentlige, og i et skriv til Rentekammeret i København datert 9. oktober 1789 søkte derfor amtmann Thorkild Fjeldsted om en reduksjon i landskylda for de gårdene som var hardest rammet. Rentekammeret innvilget dette i et brev av 26. november samme år, og i dagene 1. til 7. september året etter ble det avholdt åstedsbefaring og takseringsforretning på de gårdene det gjaldt.

Nestu Mjøen: Tap av 63. lass høy, samt 20 lass på en eng som på «nogle Aar blive brugelig». Tidligere utsæd: 10 tønner, nå: 7 5/8 tønner. Tidligere husdyrhold: 4 hester, 30 storfe, 40 småfe, nå: 2 hester, 18 storfe, 22 småfe. Opp­rinnelig skyld: 1 spann, ny skyld: 1 øre, 14 mark­lag.

Nedre Oppistu Mjøen: Tap av 45 lass høy. Tidligere utsæd: 4 1/2 tønner, nå 3 1/4 tønner. Tidligere husdyrhold: 2 hester, 16 storfe, 14 småfe, nå: i hest, 10 storfe, 10 småfe. Opprin­nelig skyld: 1/2 spann, ny skyld: i øre, 2 marklag.

Øvre Oppistu Mjøen: Tap av 97 lass høy. Tid­ligere utsæd: 7 tønner, nå: 5 3/4 tønner. Tidlig­ere husdyrhold: 3 hester, 24 storfe, 28 småfe, nå: neppe 1 hest, 8 storfe, 10 småfe. Opprinne­lig skyld: 1 øre, 12 marklag, ny skyld: 18 marklag.

Nordmjøen: Tap av 120 lass høy. Tidligere utsæd: 8 tønner, nå 3 tønner. Tidligere husdyr­hold: 3 hester, 24 storfe, 30 småfe, nå: i hest, 8 storfe, 10 småfe. Opprinnelig skyld: 1 øre, 16 marklag, ny skyld: 19 marklag.

Utdrag av artikkel skrevet av Erik Dørum i Bøgda Vår (Oppdal Historielag 1989).